Elva trenger oss nå
Fiskesesongen er over.
Men elva trenger oss fortsatt.
Bestefar stopper ved hølen. Han har hendene i jakkelommene og ingen fiskestang å holde i. Barnebarnet sparker forsiktig i løvet ved siden av ham.
«Skal vi bare se på elva i dag?»
«Ja. Det går an, det også.»
Barnet ser litt skeptisk på ham. Bestefar pleier å si at de bare skal se. Så går det gjerne en time, og noen må hente flueboksen.
Men nå er det oktober. Fisket i Orkla har vært stengt siden 1. august, en måned før den vanlige sesongslutten 31. august. Stengene er satt bort for lenge siden.
Nede i vannet er det ingen som tar høstferie.
En hunnlaks står i strømmen. Hun har kommet hele veien tilbake fra havet med rogn i buken. Nå skal hun finne gyteplassen sin.
«Er det der de små laksene kommer fra?» spør barnet.
«Ja. Hvis hun klarer seg fram til gyting.»
Bestefar skulle gjerne ha sluppet det siste forbeholdet. Denne høsten kommer han ikke utenom det.
Laks blir syke og dør. Det er mistanke om hudsykdommen UDN, og sopp er påvist på fisk med slike hudskader. Soppen kan gjøre skadene verre og ta livet av fisken. Hva som utløser UDN, er fortsatt ukjent.
Gaula er rammet også. To av de store lakseelvene i Trøndelag, som trekker folk fra fjern og nær, står i en alvorlig situasjon.
Bestefar pleier å ha meninger om hvilken av dem som er finest. Akkurat nå er han mer opptatt av at folk langs begge elvene finner ut hva de kan gjøre sammen.
«Men ingen fisker jo nå?»
«Nei. Og likevel er det syk og død fisk i elva. Det er derfor vi ikke kan pakke bort bekymringen sammen med fiskestanga.»
Det blir stille langs bredden
Om sommeren er det folk her tidlig og sent. Noen har knapt tid til å spise, men god tid til å forklare hvorfor naboen fisker med feil flue.
De følger med. Ser et vak, en fisk som står rart, eller noe som ikke ligner det de er vant til. Nå er det stillere langs stiene.
«Er det ingen som passer på?»
«Jo. Folk undersøker fisken og teller det de finner. Men vi trenger å vite hvordan det går mellom tellingene også. Hvem går langs elva? Hvem melder fra, og hvem følger opp?»
Høstens foreløpige telling mellom Bjørsetdammen og Svorkmo viser 97 levende laks og 186 døde. Av de levende har 83 synlig sopp. Det er funn på den undersøkte strekningen, ikke en opptelling av hele Orkla.
På den samme strekningen er gjennomsnittet fra seks tidligere tellinger i perioden 2015–2025 på 1 170 laks. Årets 97 levende er under en tidel av det snittet. Tallene taler for seg selv dette er alvorlig!
Bestefar ser oppover elva. Det er dette som er så vanskelig å ta inn. Hølene ligger der som før, og vannet renner. Men tellerne finner bare en liten brøkdel av fisken de har funnet tidligere år.
Barnet ser ut over hølen igjen.
«Da må vi vel hjelpe til?»
«Ja,» sier bestefar. «Det synes jeg også.»
Naboen som ikke fisker
Ved veien møter de naboen med en handlepose i hver hånd.
«Jeg skjønner at dette er fælt for deg,» sier han. «Men jeg fisker jo ikke selv så det har ikke noe betydning for meg»
Han mener det godt. For ham er laksen noe bestefar er opptatt av, omtrent som andre er opptatt av fotball eller gamle traktorer.
Bestefar nikker mot posene.
«Nei, men du bruker butikken.»
«Jeg får ikke så mye mat av å stå ved elva.»
«Det får ikke jeg heller, som regel.»
Barnet ler. Naboen også.
«Men tenk på dem som kommer hit for å fiske,» fortsetter bestefar. «De trenger et sted å bo. De handler mat, fyller bensin og spiser på kroa. Noen trenger guiding, andre leier ei hytte i flere uker. Det er mange flere enn den som selger fiskekortet, som får inntekter av besøket.»
«De kan vel komme likevel?»
«Noen gjør nok det. Og vi må gjerne gi dem flere grunner til å komme. Men det er mye å forlange av ei vaffel hvis den skal erstatte ei hel lakseelv.»
Et dalføre trenger flere enn dem som bor der
Eldre beregninger anslår rundt 91 millioner kroner i lokal omsetning ved Orkla og 100 millioner ved Gaula, når ringvirkningene er regnet med. Beløpene er i 2017-kroner. De forteller ikke hva som går tapt nå, men sier noe om hvor mye aktivitet fisket kan skape rundt seg.
«Så dette angår flere enn dere som fisker?» spør naboen.
«Ja. Noen vasker rommene. Noen lager maten. Butikken får kunder. Folk får arbeid og bruker noe av inntekten sin her de også.»
«Blir butikken borte hvis laksen blir borte?» spør barnet.
«Det vet vi ikke. Men færre kunder gjør det ikke lettere å drive butikk. Eller kafé. Når gjestene bidrar til at et tilbud går rundt, har vi som bor her glede av det resten av året også.»
Naboen setter posene ned. Han kjenner folk som leier ut, og folk som jobber med servering. Han har bare ikke tenkt på laksen som en del av arbeidshverdagen deres.
«Jeg trenger visst ikke fiskestang for å ha noe å tape her,» sier han.
Det er flere enn fiskerne som merker det.
| Elv | Direkte forbruk | Omsetning med ringvirkninger |
|---|---|---|
| Orkla | 67,4 | 91,0 |
| Gaula | 73,8 | 99,7 |
Eldre beregninger, ikke et regnskap over tapene nå. Totalene inkluderer fiskernes direkte forbruk og skal ikke legges sammen med det.
Riket bak den lukkede døra
Telefonen hans vibrerer. Han tar den opp, leser og rister på hodet.
«Nå er de i gang igjen.»
Inne i ei lukket Facebook-gruppe blir det diskutert hvem som har skylda. Noen peker på fiskerne. Andre mener grunneierne er griske. Forvaltningen får sitt, og fang og slipp får resten.
«Har de funnet ut hvorfor fisken dør?» spør barnet.
«Det er mange som mener det,» sier naboen.
Bestefar kikker på skjermen. Han kjenner igjen frustrasjonen. Han har selv sittet med telefonen og vært sint på avgjørelser han ikke forstår.
«Vi vet at fangst og håndtering kan skade fisk,» sier han. «Det skal vi ta alvorlig. Men det betyr ikke at vi har bevist at fang og slipp er årsaken til dette sykdomsutbruddet. Det har vi ikke.»
«Her er det noen som mener oppdrettsindustrien har skylda for all nedgangen,» sier naboen.
«Oppdrett har dokumenterte skadevirkninger på villaksen. Lakselus fra anleggene er den største menneskeskapte trusselen. Og når rømt oppdrettslaks gyter med villaks, kan det endre arvestoffet i bestandene. Det er ikke bare noe folk mener på Facebook.»
«Så da er det dem likevel?»
«Vi kan ikke legge all nedgang på én årsak. Klima og inngrep i elvene påvirker laksen også. Og det vi vet om lus og rømming, er ikke det samme som å ha funnet årsaken til sykdommen her nå.»
Bestefar peker mot vannet.
«Det er ikke dokumentert at oppdrett er årsaken til akkurat dette utbruddet. Vi vet fortsatt ikke hva som utløser UDN. Det må undersøkes, ikke avgjøres ved håndsopprekning i ei gruppe.»
Naboen tenker seg om.
«Men hvis vi skal være venner med alle, blir det vel vanskelig å kreve at noe blir gjort?»
«Vi skal stille krav. Oppdrettsnæringen må ta ansvar for påvirkningene som er dokumentert. Å samarbeide betyr ikke å late som de ikke finnes. Men vi får ikke mer laks av å gjøre folk som jobber i næringen, til personlige fiender heller.»
«Så hvem har skylda?»
«Vi har ikke hele svaret. Da må vi få undersøkt det, i stedet for å gjøre hverandre til fiender mens vi venter.»
Han rekker telefonen tilbake.
«Og kampen for elva kommer vi ikke til å vinne inne i ei lukket Facebook-gruppe.»
«Det må da være lov å si fra?» sier naboen.
«Selvsagt. Vi skal stille spørsmål ved det som blir gjort. Vi må kunne være uenige om regler og penger. Men det er forskjell på å spørre hvorfor en avgjørelse er tatt, og å bestemme at den som tok den, er grisk eller ikke bryr seg.»
Barnet ser fra den ene til den andre.
«De er vel lei seg for fisken, de også?»
Bestefar nikker.
«Det tror jeg de aller fleste er. Fiskeren som må sette bort stanga. Grunneieren som ser fisken dø. De som undersøker prøvene og skal prøve å finne svar. Vi trenger å få dem til å snakke sammen.»
Naboen blar en gang til på skjermen.
«Det er ikke mye av det her inne akkurat nå.»
«Vi kan ende med å vinne hver vår diskusjon og tape den samme elva.»
Vi må få plass rundt samme bord
Bestefar setter seg på benken. Naboen setter seg ved siden av, med handleposene mellom beina.
«Hva gjør vi da?»
«Begynner med noe vi faktisk kan gjøre sammen. Får folk fra begge elvene til å møtes ja gjerne hele landet og de som styrer her i landet må på banen. Selvfølgelig må forskningsmiljø være med. Spør hva de vet, hva de trenger hjelp til, og hvordan vi følger opp elva nå.»
Man må ha med dem som kjenner hølene og gyteplassene. Men også dem som undersøker fisken, dem som lager reglene, og dem som lever av gjestene langs elva.
Oppdrettsnæringen må også være med på å redusere belastningen den påfører villaksen. Det er en del av arbeidet, selv om det ennå ikke finnes et ferdig svar på høstens sykdomsutbrudd.
«Må alle bli enige?» spør barnet.
«Ikke om alt. Da får vi bestille veldig mye kaffe.»
Det er lov å kreve svar. Det er lov å mene at noe burde vært gjort annerledes. Samarbeid betyr ikke at vi skal slutte å undersøke feil. Det betyr at vi må klare å gjøre en jobb sammen selv om vi er uenige.
Fisket ble stanset tidligere i år fordi innsiget var for svakt og gytefisken måtte spares. Nå kommer sykdommen på toppen av en bestand som allerede er presset. Vi trenger kunnskap om hva som skjer, og handling der det er mulig å gjøre noe.
Bestefar ser på naboen.
«Du trenger ikke lære deg å binde fluer. Men du kjenner folk jeg ikke kjenner. Kanskje noen av dem kan bidra.»
Naboen tar opp telefonen igjen. Denne gangen skriver han et spørsmål om hvem som vil møtes, i stedet for hvem som burde skamme seg.
En tur uten fiskestang
Det begynner å bli kaldt på benken. Barnet er sultent, og naboen ser ned på melka i posen. De får gå hjemover.
«Kan vi gå hit i morgen også?» spør barnet.
«Ja,» sier bestefar.
«Og se om det er noe vi må melde fra om?»
«Det kan vi.»
Naboen blir stående et øyeblikk før han løfter posene.
«Si fra når dere går. Jeg kan bli med et stykke.»
Han har ingen planer om å begynne å fiske. Men i morgen er han enda en som følger med langs elva.